Fra det øyeblikket du blir gravid, begynner rådene.

Hva du bør spise. Hvordan du bør føde. Hvor barnet bør sove. Hvor ofte det bør spise. Når det bør sovne. Hvor mye det bør gråte. Hvor mye du bør bære. Hvor mye du bør stimulere. Hvor mye du bør jobbe. Hvor mye du bør nyte.

Og når barnet først er her, blir det ikke mindre.

Det finnes en app for søvnen. En kurve for vekten. Et skjema for rutinene. En ekspert for ammingen. En annen for søvnen. En tredje for tilknytningen.

Mye av dette er både nyttig og viktig.

Men det er én kunnskapskilde det er lett å glemme: og det er DEG!

Du er den som er sammen med barnet ditt, time etter time. Du lærer lydene, blikkene, bevegelsene og de små forandringene andre kanskje ikke legger merke til.

Etter hvert vet du forskjellen på jeg er sulten, jeg er sliten, jeg trenger deg og noe er ikke som det pleier – lenge før barnet kan si et eneste ord.

Hva er egentlig mors intuisjon?

Det vi ofte kaller mors intuisjon, trenger derfor ikke være noe mystisk.

Noe av det kan være erfaring, tilknytning og hjernens evne til å oppdage mønstre før vi rekker å sette ord på dem.

Du har sett barnet ditt tusenvis av ganger.

Derfor kan du noen ganger kjenne:

> Dette er ikke den vanlige gråten. 
> Han pleier ikke å være sånn. 
> Hun er ikke seg selv. 
> Noe stemmer ikke.

…uten at du nødvendigvis klarer å forklare hvorfor.

Du trenger ikke velge mellom kunnskap og intuisjon

Å stole på seg selv betyr ikke å slutte å lytte til fagfolk.

Det betyr heller ikke at en mors magefølelse alltid har rett.

Det betyr at din observasjon også er informasjon.

Du kan lytte til legen og samtidig si:

> «Jeg kjenner barnet mitt, og dette er annerledes.»

Du kan ta imot råd fra helsestasjonen og samtidig kjenne:

> «Dette fungerer ikke for oss.»

Du kan lese om hva som er normalt og samtidig be om at noen ser en gang til.

Kunnskap og intuisjon trenger ikke stå på hver sin side. De kan få eksistere samtidig.

Kanskje du ikke trenger enda et råd

Noen ganger trenger vi kunnskap.

Andre ganger trenger vi bare noen som gjør oss trygge nok til å høre det vi allerede vet.

Noen som ikke kommer inn døren og overtar. Ikke en som forteller deg hvordan du burde gjøre det. Men en som spør:

> Hva kjenner du selv? 
> Hva fungerer for dere? 
> Hva trenger du akkurat nå?

For målet er ikke en mor som trenger flere og flere mennesker til å fortelle henne hva hun skal gjøre.

Målet er en mor som etter hvert kjenner:

> Jeg kan dette barnet. 
> Jeg kan spørre når jeg trenger hjelp. 
> Jeg kan ta imot kunnskap. 
> Og jeg kan stole på meg selv.